Jakoto - Landsby nummer to

Dag 6 - Formiddag

Siden vi faktisk er i Gambia så kom det ikke som noe sjokk at frokosten ble forsinket. Dermed ble avreisetiden også forsinket, men vi kom oss av gårde. Vi måtte ta en liten ferje for å komme til neste vertsfamilie. Denne gangen var vi også heldige slik at den ikke ble overfylt. Therese, Ida, Sigrid og meg satt på en 4-seter, og brått kommer det en gutt bort til meg og Therese og hilser og sier "Hi Therese" (gambiere slet med å uttale navnet mitt). Vi skjønte ingenting, men han virka veldig kjent. Vi kom fort fram til at det var vertsbroren vår fra den første vertsfamilien! Vi ble skikkelig overraska så det tok litt tid før vi faktisk skjønte at det var han.

Bilde lånt av Monica E. Lundbakk

Før vi kjørte videre kjøpte vi med litt loff og enda mer cola. Bussturen var ca 2 timer lang, det var det stykke og kjøre. Veien var heldigvis ganske fin, så det gikk veldig fint. Vi har det så fint når vi sitter så tett sammen og synger. Vi stoppet ute i bushen for å gå på do. Hver minste lille ting vi finner på er som en stor opplevelse! Det er ikke hver dag man går rundt i shorts og slipperser i den afrikanske bushen og leter etter et sted og tisse. Vi kjørte etterhvert offroad, og et lite stykke før landsbyen så vi aper! Brått ropte alle "stopp" i kor, og sjåføren bråstoppet. Vi måtte jo få ta bilde av alle apene!

Bilde lånt av Martin Strand

Framme i landsbyen ble vi møtt av lokalbefolkningen som kom gående i tog med et 4H-flagg og plastkanner som trommer. Vi gikk samlet i toget gjennom landsbyen og til en samlingsplass. Det første vi la merke til i denne landsbyen var at ungene (og de voksne) var mye mindre innpåslitne. I den forrige landsbyen ble det nesten litt for mye, så vi fikk derfor et godt førsteinntrykk av denne landsbyen. Vi norske fikk sitte inne i et slags stprt telt de hadde laget av tepper og stoffbiter slik at vi fikk sitte i skyggen, mens resten stod utenfor. Det tok ikke lange tiden før vi ble servert mat! Slim som i den forrige landsbyen var det kun oss gjestene og et par fra landsbyen som spiste. Her fikk vi også treffe den ene sønnen til Alieu, ettersom han bor i nærheten.

Etter lunsj ble vi tildelt vertsfamiler. Denne gangen foregikk det mye roligere (enn alt styret i den første landsbyen), og Monika ble med Therese og meg. 2 jenter som virket som vertssøstrene våre bar baggene våre og viste oss veien "hjem". Det var kjempedeilig at vi kom fram til landsbyen ganske tidlig. Det gjorde at vi fikk mye bedre tid til å bli kjent med vertsfamilien og landsbyen. Denne gangen var vi heldige og skulle bo i et leirhus med stråtak! Det var noe jeg hadde håpet å oppleve i løpet av denne turen. Vi ble sittende og snakke mens vi satt inne i "huset" sammen med 4 andre. Da fikk vi avklart hvilke som faktisk hørte til denne compound'en, og det var bare 2 av de som bodde der. sDesverre snakket ingen av de to jentene engelsk, så han ene gutten, Kow, oversatte for oss. De viste oss litt rundt, før vi satt oss ned og viste de bilder fra Norge.